Siden i går er personvern nok en gang satt på dagsordenen. I allefall for dem som er opptatt av at personopplysninger ikke uten videre skal kunne sammenstilles og spres for gud og hvermann på nett. Noen har imidlertid fått den glupe ideen at det er nettopp det de skal gjøre: Utvikle en enkel søkemotor som raskt kan fortelle deg *alt* du vil vite om naboene dine – av personopplysninger som ligger på nett (jeg nekter å linke til siden det er snakk om – er overbevist om at dere kjenner den uansett).
Datatilsynet vurderer nå om dette er lovlig eller ikke. Regjering er som kjent opptatt av at alle skal kunne grafse i privatøkonomien til naboen og leke «kemner» – derfor er skattelistene åpne. Regjeringen er generelt sleppehendte med overvåking, og vil ha mest mulig «åpenhet». Jeg frykter derfor at dette fenomenet ikke stopper opp.
Til denne debatten er det naturlig også å skjele til datalagringsdirektivet. Denne bloggen er skeptisk til direktivet og skulle sett at reservasjonsretten blir brukt. (Ja, jeg vet at Høyre så langt ikke har villet gå inn for full reservasjon mot direktivet, men en minimumsløsning). Mange er oppriktig opptatt av personvern og vil derfor si nei til direktivet. Andre er ikke opptatt av personvern, men bruker direktivet som brekkstang for å velte hele EØS-avtalen – og forøvrig si nei til EU.
Debatten om datalagringsdirektivet er krevende fordi det handler om to store ting: Personvern og EU/EØS. For mange av de mest iherdige motstanderne av EU er det ikke personvernet som er viktig.
Uavhengig av det ene direktivet, så mener jeg personverndebatten bør løftes enda høyere i Norge. Kort og godt fordi det er mye myndighetene kan gjøre – uavhengig av EU – for å beskytte eller svekke personvernet. De kan starte med å lukke skattelistene. De kan forsette med å begrense mulighet til å sammenkoble ulike registre. De kan i større grad begrense adgangen til å spre fødselsdatoer på nett mv.
Tar myndighetene personvernet på alvor?
Høyres landsmøte 2011 